Anonymrepo

Da Aleksander var 18 år hadde et nært familiemedlem allerede forsynt ham med narkotika i mange år.

– Amfetamin, GHB, piller. Jeg tok alt jeg kom over, sier han.

Det var et nært familiemedlem som lot Aleksander smake første gang. Da han fikk mersmak ble han forsynt med narkotika. Mange tenåringsgutter spiller dataspill når de henger sammen. For Aleksander og kompisene ble det en sosial greie å ruse seg. Som 18-åring bestemte han seg for å kutte rusen. Da hadde han allerede mange års erfaring med ulike rusmidler, og -miljøet.

– Jeg fant ut at det ikke var så kult å ruse seg som jeg hadde trodd. Det var ikke sånn jeg ville leve livet mitt, sier han.

Mens vennene var russ var Aleksander innlagt på Ålesund behandlingssenter i henholdsvis tre og åtte uker.

– Tre uker er ikke nok til å klarne opp engang. Det var rett utpå igjen, sier han.

Etter oppholdet på åtte uker fikk Aleksander hjelp til å søke om plass ved Tyrilistiftelsens behandlingssenter i Trondheim. I Trondheim brukte han ett år på å bli rusfri, og på å finne ut hvem han skulle være uten rusen.

– For min del var det frihet under ansvar som fungerte godt. Du ble vist tillit, men måtte også dokumentere arbeidet du gjorde for å bli bedre.  

I dag har Aleksander barn, samboer, bolig og fast jobb. Mange i nettverket hans, sjefen på jobb for eksempel, vet ikke om rushistorien. Derfor har han fått et fiktivt navn i denne artikkelen.

Johanne har kjempet seg bort fra avhengighet av ulovlige rusmidler. Nå sitter hun igjen med alkoholen.

Til daglig er Johanne leder i en organisasjon i Ålesund kommune. Når vi spør henne hva som er hennes rusmiddel, svarer hun øl.

– I forhold til mange andre er mitt problem lite, sier hun.

Det stemmer, men det er fortsatt et problem. Tidligere var det blant annet amfetamin hun tok. Men Johanne har klart å kutte ut de ulovlige rusmidlene. Nå er det alkoholen som er vanskelig å slippe taket i. En annen person i samme situasjon som Johanne sa dette:

– Jeg sliter med alkoholen. Den er så lovlig. Alle drikker den.

For Johanne er den psykiske helsen en utfordring. Hun føler ikke at hun får hjelp for problemene, og når det blir for tungt tyr hun til alkoholen.

– Alle rusmisbrukere har et underliggende psykisk problem. Jeg kjenner veldig på at de er dårlige på å se dette, sier hun. Med de mener hun de ansatte på Ålesund behandlingssenter. Samtidig legger hun til at innleggelsene bruker å hjelpe henne i en stund etterpå.

Johanne formulerer seg på en intelligent måte. Hadde hun ikke fortalt om rusproblemet sitt hadde man aldri gjettet det.

En god del av dem Sunnmørsposten har snakket med, er enige med Johanne – de føler de ikke får hjelp til å takle tankekjør og psykiske problemer når de er innlagt både på avrusning og korttids døgn ved Ålesund behandlingssenter.

Han har vært i aktiv rus fram til i år, men nå kjemper han for å holde seg rusfri.  

Vi møter Espen i Sunnmørspostens lokaler. I kantina forteller han om sin egen, lange rushistorie, og all dritten han har vært gjennom. Han snakker sakte og tydelig når han forteller om sine erfaringer.

Rusen har gjort at han har måttet gå gjennom tunge ting. Én av hans nærmeste har dødd av overdose, og Espen sørger fortsatt. Dødsfallet har vært et vendepunkt for Espen.

Sorgen og smertene har blitt mye større enn rusen klarer å bedøve. Det hjelper rett og slett ikke ruse seg lenger.

Han kommer ikke unna følelsene og tankene.

Vi snakker i to timer første gang vi møtes, og kunne sikkert snakket mer. Med rus, psykiske problemer, sorg og mange andre tanker oppå hverandre kan situasjonen føles håpløs.

Litt etter litt, utover høsten og vinteren, kjempes det i hodet og kroppen til Espen og i leiligheten hans i sentrum. Han gir ikke opp.

Selv har han ikke vært innlagt ved avdeling for TSB, men han stiller seg undrende til det sjefene sier om at man er for sårbar til å begynne psykiatrisk behandling med én gang man legges inn.

– Hva er man når man kommer ut igjen da? Når man er alene hjemme og skal ha noen få psykologtimer i uka? Det er jo da det blir tøft, sier han.

Daniel vokste opp med rus rundt seg i Ålesund. Han ble avhengig i ung alder.

For noen år siden havnet Daniel tett på en alvorlig voldshendelse i Ålesund sentrum. Flere av vennene hans var involvert, og Daniel innså alvoret.

– Jeg følte jeg sto ved en siste korsvei. Den 11. mars i 2019 slutta jeg på egenhånd, forteller Daniel.

Han bor i Trondheim, og flyttet dit da han ville kutte rusen. Han følte ikke at tilbudene han fikk i Ålesund passet for ham.

– Der burde være et eget tilbud for unge som ønsker å slutte i Ålesund, mener han.

Han tror ikke han hadde klart å slutte hvis ikke han hadde reist vekk fra alt. Daniel har også store psykiske problemer. De jobber han fortsatt med å takle.

Å samle unge

Kari Nesseth på møterommet på ÅBS sier at det innimellom kan virke mot sin hensikt å samle unge rusavhengige i samme tilbud eller gruppe.

– Som ung er man gjerne mer opptatt av hva gjengen gjør, og det er større fare for at flere får tilbakefall dersom én får det, sier hun.

Hun legger også til at Ålesund behandlingssenter hatt 31 pasienter under 23 år i løpet av de siste to årene.

– Noen unge pasienter gir også tilbakemelding på at det er positivt å være i en gruppe med mer voksne pasienter, sier hun.

– Jeg ser ikke forskjell på å få resepter hos legen og å skaffe det selv. Jeg må få bestemme dose og tidspunkt selv.

Håkon ruser seg regelmessig, og har en helt annen innstilling. Vi treffer han på telefon ved lunsjtider, og han forteller at han egentlig ikke har lyst å slutte.

– Jeg ser ikke forskjell på å få resepter hos legen og å skaffe det selv. Jeg må få bestemme dose og tidspunkt, sier han, og fortsetter:  

– Jeg trenger dem kun når det tårner seg litt i kroppen. Jeg bruker ikke narkotika hver dag.

Håkon kommer opprinnelig fra Østlandet. Nå bor han landlig til i Nord-Norge. I mange år bodde han på Sunnmøre, og sonet i fengsel i Ålesund.

Han er eksempel på det det hele koker ned til i rusomsorgen: Pasienten må ha motivasjonen og ønsket selv.

Noen tidligere rusavhengige beskriver å slutte med rus som å slå opp med kjæresten sin. Hvorfor skal Håkon gjøre det slutt hvis han synes det er et godt forhold?

Om ikke pasienten ønsker behandlingen, og er for frisk til å legges inn med tvang, er det i realiteten ingen offentlige instanser som kan gjøre noe. Uansett hvor vondt det er for pårørende å se hvilke situasjoner deres kjære havner i.

Likevel er det ingen pasienter som drar fra avdeling for TSB uten en avtale videre, med mindre de ønsker det selv. De ansatte gir ofte tilbud om avrusning til pasienter som er usikre, nettopp for å bygge egenmotivasjon.

– Pasienten må selv ønske endring, og vår jobb er å bidra til å skape motivasjon, konkluderer lederne i avdelingen for TSB.