Slinningsbålet lenge leve
Det siste bålet har blitt en attraksjon og en kjær tradisjon. Men hvor lenge vil det egentlig leve?
– Slinningsbålet har blitt tent på bålholmen på Slinningen hvert år siden 1964, står det på informasjonsskiltet som er satt opp på Slinningen.
Det er på grensa til blå himmel og ei etterlengta pause fra regnet som har øsa ned i ei ukes tid. Snart skal bålet tennes, og bålgjengen har så vidt kommet i gang med dagens arbeidsøkt.
Det er oppmøte klokka 18 hver dag, men ungdommen kommer sigende litt etterhvert. Er der ikke nok folk til å lage ei rekke oppover bålet er det begrensa med arbeid de oppmøtte får gjort. Men i dag er de mange nok.
I 19-tida er det fjøre sjø, og lett å komme seg tørrskodd over til holmen.
«Gulvet» på den verdensberømte bålholmen består av rustne spiker fra tidligere bål, her gjelder det å se hvor en tråkker – eller ha vernesko.
Årets bålsjef er Oskar Benoni Hovland Hessen. Attenåringen var bålsjef også i fjor, og har vært bålbygger siden han var 13–14 år, som så mange andre hessagutter før han.
– Vi ligger litt bakpå, innrømmer han. Bålet er litt lavere enn det skulle vært på dette tidspunktet. Men det blir bål i år også.
Bålbyggerne er en god kompisgjeng – det er kanskje én av tingene ved bålet som virkelig har bestått: Fellesskapet blant byggerne. Alle bålbyggere en snakker med, om de var med for 20–30 år siden og fram til i dag, nevner fellesskapet og det sosiale som drivkraften bak bålet.
På holmen i dag er også Simen Sandø, sønn av Nils Ottar Sandø og nevø til Helene Sandø. Alle tre er eller har vært bålbyggere.
– Jeg husker vi sneik oss ut kjellervinduet om natta for å dra ut å knabbe fiskekasser, sier Helene.
– Noe har vi fått, og noe har vi ikke fått, sa Fredrik Friberg (i midten av bildet) i et intervju da han var bålsjef for verdensrekordbålet på Skjerva i 1993.
Med flere båter på slep tøffa de seg over fjorden og bort til kaikanten ved de forskjellige fiskeribedriftene. I nattens mulm og mørke – i den grad det er mørkt på denne tida av året – snek de seg av gårde med paller som de frakta til bålholmen.
Der ble bålet bygd hovedsakelig natta før det skulle tennes. På den tida var det om å gjøre å ha det bålet som brant lengst. Hovedkonkurrenten var Skjervabålet, som sto i Steinvågen på Aspøya.
– Vi kriga litt om godset vi skulle bygge med. Vi stjal ikke fra hverandre, men det var stadig vekk trusler om å komme og tenne på, forteller Nils Ottar fra den tida.
Den gangen besto båla av fiskekasser og tønner, og innimellom litt anna rusk og rask. Etterhvert har det blitt paller som gjelder, og om å gjøre å bygge høyest – ikke brenne lengst.
Årets bålsjef, Oskar, har ingen grunn til å frykte verken tyveri eller at noen kommer og tenner på bålet. Men han skulle ønske der var en konkurrent.
– Det hadde vært artig med en lokal, vennskapelig konkurranse, smiler han. Ikke har han trengt å stjele noen paller heller – nå blir alt levert til holmen fra bedriftene som stiller med både båt og mannskap.
Årets bålsjef er Oskar Benoni Hovland Hessen. Attenåringen var bålsjef også i fjor, og har vært bålbygger siden han var 13–14 år, som så mange andre hessagutter før han.
– Vi ligger litt bakpå, innrømmer han. Bålet er litt lavere enn det skulle vært på dette tidspunktet. Men det blir bål i år også.
Bålbyggerne er en god kompisgjeng – det er kanskje én av tingene ved bålet som virkelig har bestått: Fellesskapet blant byggerne. Alle bålbyggere en snakker med, om de var med for 20–30 år siden og fram til i dag, nevner fellesskapet og det sosiale som drivkraften bak bålet.
På holmen i dag er også Simen Sandø, sønn av Nils Ottar Sandø og nevø til Helene Sandø. Alle tre er eller har vært bålbyggere.
– Jeg husker vi sneik oss ut kjellervinduet om natta for å dra ut å knabbe fiskekasser, sier Helene.
Bålgjengen på Skjervabålet 1992 fra venstre: Einar Aasmo, Per Kåre Fjørtoft, Vegard Standal ...
... bålsjef Fredrik Friberg, Stig Nærø, Amnuay Waksvik og Kjell Wangberg Larsen.
– Noe har vi fått, og noe har vi ikke fått, sa Fredrik Friberg (under tønna) i et intervju da han var bålsjef for verdensrekordbålet på Skjerva i 1993.
Med flere båter på slep tøffa de seg over fjorden og bort til kaikanten ved de forskjellige fiskeribedriftene. I nattens mulm og mørke – i den grad det er mørkt på denne tida av året – snek de seg av gårde med paller som de frakta til bålholmen.
Der ble bålet bygd hovedsakelig natta før det skulle tennes. På den tida var det om å gjøre å ha det bålet som brant lengst. Hovedkonkurrenten var Skjervabålet, som sto i Steinvågen på Aspøya.
– Vi kriga litt om godset vi skulle bygge med. Vi stjal ikke fra hverandre, men det var stadig vekk trusler om å komme og tenne på, forteller Nils Ottar fra den tida.
Den gangen besto båla av fiskekasser og tønner, og innimellom litt anna rusk og rask. Etterhvert har det blitt paller som gjelder, og om å gjøre å bygge høyest – ikke brenne lengst.
Årets bålsjef, Oskar, har ingen grunn til å frykte verken tyveri eller at noen kommer og tenner på bålet. Men han skulle ønske der var en konkurrent.
– Det hadde vært artig med en lokal, vennskapelig konkurranse, smiler han. Ikke har han trengt å stjele noen paller heller – nå blir alt levert til holmen fra bedriftene som stiller med både båt og mannskap.
På Fisketorget møter vi to andre tidligere bålbyggere: Fredrik Friberg og Tore Hovland. De er faktisk så glad i båltradisjonen at de har fylt fire vinduer på et bakrom i andre etasje i restauranten med bilder av bålene som har vært.
Der er bilder fra den tida da båla sto på rekke og rad i fjøra.
– Der er Skjervabålet, eller Stjernebålet som det ble kalt. Der er bilde fra 1993 da vi tok verdensrekord. Da knakk bålet med en halvmeter på ene sida. Vi var masse folk oppi bålet så hørte vi et kjempehøyt brak! Det tok ikke mange sekunda før vi var nede på bakken igjen, forteller Fredrik med store øyne, og banker i bordet foran seg:
– Det er et under at ingen har blitt alvorlig skadd under bygginga av disse båla.
Både han og Tore er enige i at sikkerheten har fått et kraftig løft de senere årene. Nå har bålbyggerne hjelm, klatreseler og sikringer. Én av fruktene som «apparatet rundt» har båret.
Dugnaden har blitt større. Det er ikke lenger bare en gjeng ungdommer som stabler paller utpå holmen i en måneds tid. Nå er det bedrifter som bidrar med utstyr og paller, transport og logistikk. En stiftelse er også blitt oppretta, og det er den som har kjøpt sikkerhetsutstyr.
Også publikummet har blitt større. Folk kommer fra hele verden for å se det verdenskjente bålet. Særlig etter at det ble satt verdensrekord i 2016 fikk bålet og byen stor oppmerksomhet.
Det kryr av båter på fjorden og vrimler av folk på landsiden hvert år. Tenningen har blitt en skikkelig folkefest, særlig etter at den ble flyttet til nærmeste lørdag til St. Hansaften.
På Fisketorget møter vi to andre tidligere bålbyggere: Fredrik Friberg og Tore Hovland.
De er faktisk så glad i båltradisjonen at de har fylt fire vinduer på et bakrom i andre etasje i restauranten med bilder av bålene som har vært.
Der er bilder fra den tida da båla sto på rekke og rad i fjøra.
– Der er Skjervabålet, eller Stjernebålet som det ble kalt. Der er bilde fra 1993 da vi tok verdensrekord. Da knakk bålet med en halvmeter på ene sida. Vi var masse folk oppi bålet så hørte vi et kjempehøyt brak! Det tok ikke mange sekunda før vi var nede på bakken igjen, forteller Fredrik med store øyne, og banker i bordet foran seg:
– Det er et under at ingen har blitt alvorlig skadd under bygginga av disse båla.
Både han og Tore er enige i at sikkerheten har fått et kraftig løft de senere årene. Nå har bålbyggerne hjelm, klatreseler og sikringer. Én av fruktene som «apparatet rundt» har båret.
Dugnaden har blitt større. Det er ikke lenger bare en gjeng ungdommer som stabler paller utpå holmen i en måneds tid. Nå er det bedrifter som bidrar med utstyr og paller, transport og logistikk. En stiftelse er også blitt oppretta, og det er den som har kjøpt sikkerhetsutstyr.
Også publikummet har blitt større. Folk kommer fra hele verden for å se det verdenskjente bålet. Særlig etter at det ble satt verdensrekord i 2016 fikk bålet og byen stor oppmerksomhet.
Det kryr av båter på fjorden og vrimler av folk på landsiden hvert år. Tenningen har blitt en skikkelig folkefest, særlig etter at den ble flyttet til nærmeste lørdag til St. Hansaften.
De neste dagene skyer det til over Slinningsbålet.
Leder i stiftelsen, Slinningsbålet Vel, er Simon Eiken. Han var bålsjef for verdensrekordbålet i 2016 og året før. Det var etter verdensrekorden at han gikk sammen med flere andre for å opprette stiftelsen.
– Vi som var bålsjefer opplevde at vi hadde veldig mange flere oppgaver enn å bygge bål, spesielt i 2016. Derfor oppretta vi stiftelsen for å avlaste framtidige bålsjefer, forklarer han
En annen viktig fordel med en stiftelse er at det er enklere for bedrifter å donere penger til bålet. Da går pengene til stiftelsens konto, og ikke en bålsjefs private konto.
Den største oppgaven som stiftelsen tar seg av, er søknader og kommunikasjon med det offentlige. Det må jo søkes om å få tenne bål, blant anna.
– Vi møter strengere og strengere krav. På slutten av dagen må noen legge til rette for at folk kan komme, og oppholde seg i området på en trygg måte. Pandemien har ikke akkurat gjort det enklere, sier Simon.
Han ser mørkt på framtida til bålet.
– Bålet er døende. Med stiftelsen håper jeg å holde liv i tradisjonen litt til.
Kravene han nevner er én av grunnene til at han tror Slinningsbålet ikke finnes om 20–30 år.
– Samfunnet utvikler seg, mens vi har lyst å stå stille i tida og være litt rebelsk.
Det har alltid vært folkefest i forbindelse med båltenninga på St. Hansaften. Men de siste åra har det virkelig dratt seg til.
Simon tror ikke hverken den internasjonale oppmerksomheten eller den store folkefesten vil bidra til å holde liv i bålet. Tvert om tror han den kan kvele interessen for å bygge bål blant ungdommene i Ålesund og på Hessa.
Fra utsiden ser det ut som at bålet står ved et veiskille. Bålet har blitt en attraksjon og en severdighet: Dronningen har vært her og sett på bålet flere ganger, og det spekuleres i om hun vil komme i år også. Folk planlegger ferien så de får med seg bålet, og turister kommer fra hele verden for å se.
Med andre ord: Der er stort potensial for å kommersialisere og tjene penger på bålet.
Men det som ser ut som en attraksjon og en folkefest for noen, kan være et kaotisk sirkus for andre. En sånn utvikling ser Simon på med skrekk og gru.
– Den dagen bålet blir kommers, er det dødt. Vi i stiftelsen er veldig opptatt av at det skal være gratis og er ikke interessert i å tjene penger på bålet, sier Simon, og legger til:
– Det ble veldig mye oppmerksomhet og media da vi tok verdensrekord. Nå ønsker vi å trappe det litt ned, så det blir ikke noen ny verdensrekord med det første.
Nils Ottar og Helene tror bålet vil bestå, og er i naustet sitt like ved bålholmen hvert år. Der åpner de dørene og møter kjentfolk og turister fra hele verden.
– Vi er veldig glade for at de gidder å bygge bål, sier søskenparet.
Bålet tilhører ikke kun Hessa og bålgjengen lenger, nå er det hele regionen sitt.
For bålgjengen har gått fra å være en pest og en plage for de de stjeler fra, til å bli satt pris på av folk fra hele Ålesund.
Hadde det vært opp til Simon og hans likesinnede hadde de fått holde på for seg selv nede på holmen. Som han sier: «Vi er bare en gjeng «idioter» som bygger bål.»
Om han ser at bålgjengen krymper, og det blir kritisk for om bålet kan bli bygd, kommer han til å stå der og løfte paller selv, sier han. Og det er det flere som vil.
Fredrik og Tore i Sjømatkompaniet er ikke i tvil om at de kommer til å stå der å bygge selv om det trengs. En liten del av dem skulle nok ønske at de kunne vært med i bålgjengen fortsatt – de savner tida med fellesskap og bålbygging. Der er garantert flere eks-bålbyggere som er på samme bølgelengde.
Slik får du med deg arrangementet i år:
Området ved Slinningsbålet på land vil være sperra for publikum i år av smittevernhensyn. Folk oppfordres til å komme i båt, eller til å se på live-sending av bålet. Sunnmørsposten strømmer både på smp.no og på Facebook.
Vi vil også ha et Livestudio om bålet, hvor publikum kan sende inn bilder, stille spørsmål og komme med kommentarer!
Publisert i Sunnmørsposten 25. juni 2021
Tekst: Camilla Hjelmeseth
Foto: Marius Simensen, Anne Marthe Vestre Berge, Jan Arve Dale, Bjarne Skarbøvik, Roger Engvik og Camilla Hjelmeseth
Ansvarlig redaktør: Hanna Relling Berg
Sunnmørsposten jobber etter Vær Varsom-plakaten sine regler for god presseskikk. Alt innhold er opphavsrettslig beskyttet.
© Sunnmørsposten 2021
Built with ShorthandThis is only a preview. Start publishing!
Enquire now
This is only a preview.
Start publishing!
Subscribe now to begin publishing your Shorthand stories. All plans offer flexible hosting options, best-practice training & online support.
Enquire nowAs used by
- BBC
- Dow Jones
- ADWEEK
- Sky News
- Honda
- Save The Children
- World Health Organisation
- University of Houston
- RELX