Hvor blei
det av
Rolf André?
De gratulerte henne
med en stor og fin gutt,
men Ann-Mari Thorvik
fikk aldri verken se
eller holde det
nyfødte barnet sitt.
Få timer etter fødselen
døde han, for så å
bli borte for henne.
Heilt borte. I 50 år.
Hvor blei
det av
Rolf
André?
4. februar 2021. Finværet synes å ha slått seg til permanent på Sunnmøre, og lille Giske konkurrerer brått med etablerte skisportsteder om oppmerksomheta.
Dagen i forvegen har Sunnmørsposten hatt på trykk to reportasjer i anledning 50-årsjubileet til Ålesund sjukehus. I den eine skriver vi om jubileumsbarnet Åse Elisabeth Silseth, som opprinnelig kun skulle hete Elisabeth, men som også fikk navnet Åse siden hun blei det første barnet som blei født på det nye sjukehuset som ligger – ja, nettopp på Åse i Ålesund.
– Det var du som skreiv den artikkelen, ikke sant? lyder en kvinnestemme på telefonen.
– Jeg har ei historie å fortelle deg. Ei historie jeg blei så veldig minna på da jeg leste om jubileumsbarnet i går.
Tungt: Det at Ann-Mari har mangla svar gjør at hun, som hun selv sier, ikke har fått plassert sorgen et sted. Foto: Staale Wattø
Tungt: Det at Ann-Mari har mangla svar gjør at hun, som hun selv sier, ikke har fått plassert sorgen et sted. Foto: Staale Wattø
Med håp om å få vite
Det er Ann-Mari Thorvik som ringer. 70 år gammel og bosatt i Ålesund i ei årrekke, men opprinnelig født i Oslo, med mor fra England og pappa fra Ålesund. Østlandsdialekta hun hadde med seg i bagasjen da hun flytta hit som 17-åring har hun beholdt livet gjennom.
I den første av det som skal bli ei rekke samtaler både på telefonen så vel som ansikt til ansikt, får vi vite hvorfor hun har tatt kontakt.
– Jeg har et lite håp om at jeg skal få vite. Jeg ønsker så sterkt å finne ut av hva som skjedde med sønnen min. For på samme måte som foreldrene til jubileumsbarnet, fødte også jeg et barn på Ålesund sjukehus i 1971. Som også kunne ha blitt 50 år i år. Seint om kvelden 16., eller det er mulig det var over i 17. februar 1971. «Gratulerer med en stor og fin gutt», sa legen som tok mot han etter en krevende setefødsel. Jeg mener han var 3.870 gram og 51 centimeter.
Ann-Mari sier at hun noen få timer etter fødselen fikk beskjed av en sjukepleier om at den nyfødte var så rolig, og at de derfor burde døpe han.
– Jeg tror presten skulle komme klokka halv ni om morgenen den 17., men vi rakk aldri noen dåp. Kort tid før dette skulle ha skjedd kom de og sa at gutten var død. Rolf André skulle han hete. Oppkalt etter faren sin.
"Gratulerer med en
stor og fin gutt",
sa legen
som tok i mot han.
Seks timer seinere sa de
at Rolf André var død.
Til sjøs og gravid
Etter dette hopper Ann-Mari tilbake til tida før fødselen, og forteller at hun og han som er far både til Rolf André, men etter hvert også til to jenter som i dag for lengst er voksne, var gift i 20 år. At de var nygifte, da de sommeren 1970 mønstra på en lastebåt sammen – han som skipselektriker, hun som det som den gang het messepike.
– Vi gikk om bord i utlandet et sted. Eksakt hvor husker jeg ikke, men vi skulle heilt til Singapore, og turen dit glemmer jeg aldri.
På båten: Ann-Mari om bord i lastebåten hun tok jobb på. I magen ligger det en baby, men det vet hun foreløpig ikke. Foto: Privat
På båten: Ann-Mari om bord i lastebåten hun tok jobb på. I magen ligger det en baby, men det vet hun foreløpig ikke. Foto: Privat
For ikke så lenge etter at de hadde lagt fra kai blei Ann-Mari kvalm.
– Jeg var så dårlig! Og kvalmen skyldtes ikke sjøsjuke, derimot at jeg var gravid. Men det fikk jeg først vite da båten kom til Lisboa og jeg oppsøkte en gynekolog.
– Likevel valgte du å fortsette?
– Ja, for jeg tenkte det kom til å gi seg. Det gjorde det ikke, og rundt Afrika, i elendig form og med temperaturer over 40 grader i skyggen – det var ei pine. Da jeg endelig kom hjem til Norge etter en 30 timer lang flytur fra Singapore der vi mellomlanda ni ganger, måtte jeg legges inn på sjukehuset og få intravenøs væsketilførsel.
– På båten fikk jeg ellers noen tabletter mot kvalmen av skipperen. De hjalp ikke, og da jeg seinere blei fortalt at Rolf André hadde hatt luftblærer på nyrene, blei jeg urolig for om tablettene kunne ha påført fosteret skader. Dette tok jeg opp med han som var legen min, og han sa at det var mulig, sier Ann-Mari. Både de to døtrene hennes og eksmannen er orientert om denne reportasjen.
– Jeg var så dårlig!
Og kvalmen skyldtes ikke sjøsjuke, derimot at jeg var gravid. Men det fikk jeg først vite da båten kom til Lisboa og jeg oppsøkte en gynekolog.
Ventetid: Tilbake i Norge etter den strabasiøse reisa. Tida fram mot fødselen blei blant anna brukt til å brodere. Foto: Privat
Ventetid: Tilbake i Norge etter den strabasiøse reisa. Tida fram mot fødselen blei blant anna brukt til å brodere. Foto: Privat
Ikke holde, se eller vite
Ann-Mari fortsetter så på det som skjedde etter at gutten hennes blei født.
– Jeg fikk aldri holde han. Aldri se han, utover et kort glimt da de la han på vekta. Etter at han var død sa de at de ville sende han til Bergen for obduksjon, men om han faktisk blei sendt dit, og i det heile tatt hva som skjedde etterpå, vet jeg ikke.
– Jeg skreiv meg ut fra sjukehuset samme dag som Rolf André døde. Mot legens anbefaling. Da pleierne trilla de andre nyfødte inn til mødrene sine og jeg ikke fikk noen inn til meg, kjente jeg at jeg ikke hadde noe mer der å gjøre. «Får jeg ikke reise hjem, hopper jeg ut vinduet», sa jeg til mannen min. Det hadde jeg nok ikke gjort, men der og da var fortvilelsen bunnløs, sier hun.
Skreiv seg ut: – Da de andre mødrene fikk inn barna sine, kjente jeg at jeg ikke hadde mer å gjøre på sjukehuset, forteller Ann-Mari. Foto: Staale Wattø
Skreiv seg ut: – Da de andre mødrene fikk inn barna sine, kjente jeg at jeg ikke hadde mer å gjøre på sjukehuset, forteller Ann-Mari. Foto: Staale Wattø
– Vi fikk aldri noen dødsattest, aldri noe tilbud om oppfølging og aldri et spørsmål om hvorvidt vi ønska å begrave han eller ikke. Selv var jeg så i sjokk at jeg kan ha glippa på brev som kom i posten, men eksmannen min ville ha fanga det opp. Det kom ikke noe. Ingenting.
– Har dere forsøkt å nøste i det i etterkant?
– Jeg spurte litt i tilknytning til de to andre fødslene mine, men har selv aldri virkelig leita. Den første tida etter at Rolf André døde har det med det jeg sa om sjokk å gjøre, seinere slo jeg meg på en måte litt til ro med at de sa at han trolig hadde blitt begravd i Bergen et sted etter obduksjonen.
– Jeg fikk aldri holde han
og aldri se han.
Jeg vet heller ikke
hva som skjedde med
Rolf André etter at
han døde.
La ned roser og brev på fellesgrav
For rundt 20 år siden gjorde derimot yngstedattera til Ann-Mari et forsøk.
– Hun kontakta sjukehuset og prøvde å få noen svar, men fant ikke noe, utover at hun fikk vite at Rolf André kanskje kunne ligge i fellesgrava «Vårt ufødte barn til minne», på Borgund kirkegård.
– Hvordan tok du den beskjeden?
– Jeg jobba som syerske hos Hjellegjerde i Sykkylven på den tida, og da dattera mi ringte og fortalte at han kanskje kunne ligge i den fellesgrava, sa jeg til sjefen min at jeg følte meg dårlig. Deretter kjørte jeg rett til prestegården i Borgund og banka på, jeg stoppa bare kort undervegs og kjøpte noen fine, langstilka roser.
– Presten var ikke hjemme, men prestefrua åpna og tilbød seg å bli med meg bort. Men jeg sa jeg ville gå aleine, og borte ved grava la jeg ned rosene, sammen med et brev jeg skreiv der og da, sier Ann-Mari.
– Brevet var langt, og mye av innholdet har blitt borte for meg med åra. Men det var et brev fra hjertet. Der jeg skreiv at jeg var så lei meg for at jeg ikke hadde vært på gravstedet eller med blomster før. Mens starten enten var «Kjære barnet mitt» eller «Kjære Rolf André», var slutten «Mange klemmer fra mamma».
Borgund kirkegård: For rundt 20 år siden fikk Ann-Mari vite at sønnen kanskje hadde blitt lagt i denne fellesgrava, på Borgund kirkegård. Foto: Line Helgesen
Borgund kirkegård: For rundt 20 år siden fikk Ann-Mari vite at sønnen kanskje hadde blitt lagt i denne fellesgrava, på Borgund kirkegård. Foto: Line Helgesen
Om uplassert sorg
– Har du fortsatt å gå dit?
– Jeg har vært der en god del ganger, men etter hvert har det blitt lenger og lenger mellom hvert besøk. For jeg tror ikke egentlig at han ligger der. Dette er jo ei grav for barn som dør i mors liv. Rolf André levde da han blei født.
– Jeg er veldig følsom som person. Det har jeg alltid vært. Jeg har aldri likt å være uvenner, og når andre har det vondt går det veldig inn på meg. Samtidig som jeg tenker at det er bra å være sånn også, å kunne føle hva andre føler, gjorde denne følsomheten min at jeg blei veldig nedfor etter fødselen. Selv om jeg gikk videre og fikk to flotte døtre, er det ikke slik at sorgen har blitt borte. Den ligger like under der. Det at jeg mangler svar gjør i tillegg at jeg ikke har fått plassert den et sted, sier hun.
Det var et brev fra hjertet
der jeg skreiv at
jeg var så lei meg
for at jeg ikke hadde vært
på gravstedet
eller med blomster før.
Lagt i annens kiste?
Etter å ha lova Ann-Mari å se om vi kan finne ut noe mer om sønnen, ringer vi Janita Skogeng, avtroppende sjef for Avdeling for fødselshjelp og kvinnesjukdommer ved Ålesund sjukehus.
– Det er dessverre ikke første gang jeg hører denne typen historie, sier Skogeng, tydelig bevega etter å ha fått gjenfortalt deler av samtalen med Ann-Mari.
– Jeg har også ved et par anledninger tidligere hjulpet andre med å finne svar, og i tilknytning til dette har både sjukehuspresten, men også kirkevergen, bidratt sterkt.
– Jeg tror barnet hennes blei lagt i en annens kiste, altså sammen med en voksen som var død. Dette var en praksis som var vanlig i mange år. Og selv om det ikke er til å fatte hvordan det er å leve et liv uten å få vite hvor barnet ens blei av etter at det døde, er det viktig å huske at dette blei gjort i beste meining ut fra oppfatninga fødselshjelperne hadde da.
Avtroppende sjef for Avdeling for fødselshjelp og kvinnesjukdommer ved Ålesund sjukehus: Janita Skogeng. Foto: Camilla Hjelmeset
Avtroppende sjef for Avdeling for fødselshjelp og kvinnesjukdommer ved Ålesund sjukehus: Janita Skogeng. Foto: Camilla Hjelmeset
Viktig hjelp
Skogeng sier etter dette at hun også i denne saka vil gjøre det hun kan for å hjelpe. Ann-Mari har ellers fritatt henne fra taushetsplikta.
– Jeg tenker å starte med å se om jeg finner fødejournalene til Ann-Mari, og eventuelt barnets egen journal, hvis det finnes en slik. I tillegg vil jeg også sjekke fødeprotokollene, som beskriver forløpet i alle fødsler i et avgrensa tidsrom, sier Skogeng. Med unntak av en egen barnejournal som ikke ser ut til å ha blitt oppretta blir dette funnet, og dagen etterpå får vi referert deler av innholdet:
Barnet blei født ved 02-tida 17. februar 1971, veide 3.830 gram og var 51 centimeter. Ann-Mari bomma med andre ord bare noen få gram på vekta. Videre står det blant anna at det var setefødsel og at fødselen var ukomplisert.
– Men: Det er ikke oppført verken i fødeprotokollen eller i den første fødselsjournalen at barnet døde etter fødselen. Derimot står dette notert i tilknytning til Ann-Maris andre fødsel. Der står det at det første barnet hennes døde etter fem-seks timer, sier Skogeng.
Fødeprotokollen: I tillegg til fødejournaler finnes det fødeprotokoller som beskriver forløpet i alle fødsler i et avgrensa tidsrom. Opplysninger om Ann-Maris fødsel står nedtegna i denne. Foto: Staale Wattø
Fødeprotokollen: I tillegg til fødejournaler finnes det fødeprotokoller som beskriver forløpet i alle fødsler i et avgrensa tidsrom. Opplysninger om Ann-Maris fødsel står nedtegna i denne. Foto: Staale Wattø
I protokollene og journalene er det nevnt flere navn, både på leger og jordmødre, men fordi dette skjedde for 50 år siden, er flere av disse gått bort. Sunnmørsposten har vært i kontakt med ei jordmor som var der under den andre fødselen og som ser ut til å ha skrevet det om at det første barnet døde, men vedkommende sier at hun ikke kan huske noe knytta til dette.
Pause
2. mars 2021. Finværet på Sunnmøre varte ikke for evig, noe vi sjølsagt visste at det ikke kom til å gjøre. Siden vi snakka på telefon med Ann-Mari sist har det gått nesten to uker. Rett før vi måtte legge saka til side ei stund fikk vi Janita Skogeng, via sjukehusprest Odd Arne Skogen, en ansatt ved Ålesund Kirkelige Fellesråd til å begynne å leite i kirkebøkene. Skogeng har også gitt en person i egne rekker i oppgave å sjekke om barnet til Ann-Mari faktisk blei obdusert, enten ved Gades Institutt/Haukeland universitetssjukehus eller ved avdeling for patologi ved St. Olavs hospital.
Et gnagende spørsmål
Når vi møter Ann-Mari til intervju denne dagen har vi alt fortalt hva som står og ikke står i fødeprotokoll og fødselsjournaler. På samme måte som oss kjenner hun også til hva som er status når det gjelder leitinga både i kirkebøker og hos Haukeland: Foreløpig ingen treff i kirkebøkene, og svar fra Haukeland om at de ikke finner noe. St. Olavs skulle, på si side, si fra hvis de fant noe. Det har de ikke signalisert at de har.
– Det at det først står oppført i den andre fødselsjournalen min at Rolf André døde, gnager meg, sier Ann-Mari. Hun har brune fingervanter på som hun enten har strikka sjøl, eller fått andre til å strikke for seg, og som står godt til toppen hun har på seg.
– Jeg tror dette er noe jeg selv har fortalt til jordmora. Og nå skal du få et eksempel på hvordan ting er oppe i hodet mitt. For dette setter fart i en tanke jeg må innrømme har streifa meg også tidligere: Hva om Rolf André ikke døde. Hva om han faktisk lever, at noen tok han?
– Tenker du at det er sannsynlig?
– Jeg gjør jo egentlig ikke det, for vi er jo i Norge. Men likevel altså, sier Ann-Mari.
Om et hode i sjokk
Etter dette kommer hun med flere eksempler på hvordan ting var – og til dels fortsatt er, oppe i hodet hennes. Blant anna får vi høre om den lille jenta hun begynte å passe kort tid etter fødselen og som bodde tett ved sjukehuset. Som uten å vite det hjalp Ann-Mari med å komme seg på beina igjen, siden det ga henne noen å øse ut all kjærligheten på, som hun forteller hun hadde inni seg. Samtidig var det utsikt til sjukehusparkeringa fra huset, og med jenta på arma pina Ann-Mari seg sjøl med å stå og følge med på alle fedrene som kom med bagene sine for å hente hjem mor og barn.
Vi får også høre om vogna hun kjøpte, tidlig i det andre svangerskapet. Som andre sa «tør du virkelig det alt nå» om, nettopp med tanke på barnet hun nylig hadde mista.
– Jeg kjøpte den fordi det var så viktig for meg å ha noe å glede meg til. Samtidig resulterte den altså i et ritual med karakter av tvang: Hver dag gikk jeg ned i kjelleren, der vogna sto med et teppe over seg. Etter å ha tatt av teppet gikk jeg to steg tilbake og sto der litt og tenkte, før jeg la på teppet igjen, sier Ann-Mari. Ikke overraskende forteller hun også at hun var livredd for at det skulle gå galt igjen både under den andre og den tredje fødselen, og at hun i forkant av graviditet nummer to spurte legen sin om han trodde dette med luftblærer på nyrene – en diagnose hun den dag i dag ikke er sikker på hvor kommer fra, var noe som kunne gå i arv.
– Mange ganger opp gjennom har jeg tenkt på hvordan Rolf André ville ha sett ut, om han hadde levd. På hvordan det hadde vært, for eksempel om døtrene mine hadde vokst opp med en storebror. Jeg er som sagt følsom, og seinest på det som skulle ha vært 50-årsdagen hans, 17. februar, gråt jeg for han, sier Ann-Mari. De to jentene hennes har etter hvert fått barn sjøl. Ann-Mari er bestemor til fire, av disse til en gutt.
Leiting uten navn
Denne historia kunne fort ha endt uten et eineste svar. Bjarnhild Høgset, som er hun som har leita i kirkebøker og som er arbeidsleder på gravsteda i gamle Ålesund kommune og i tillegg også i tidligere Skodje og Ørskog, sa så seint som 2. mars at hun leita etter nåla i høystakken.
– For det første vet vi jo ikke om barnet faktisk blei gravlagt i Ålesund. Hvis nå dette er tilfelle, vet vi heller ikke om han ligger på Borgund kirkegård, eller om han snarere blei lagt på Nørve. I tillegg til dette finnes det flere ulike protokoller hvert sted. Over rekkegraver (enkeltgraver), over familiegraver, over barnegraver og over kremasjoner, forklarer hun.
– Nå har jeg leita meg gjennom protokollene for Borgund. Der var det ikke noe som kan passe, legger hun til.
Arbeidsleder: Bjarnhild Høgset er arbeidsleder på gravsteda i gamle Ålesund kommune, Skodje og Ørskog. Foto: Staale Wattø
Arbeidsleder: Bjarnhild Høgset er arbeidsleder på gravsteda i gamle Ålesund kommune, Skodje og Ørskog. Foto: Staale Wattø
Gjennombruddet
Men så skjer det noe. Et gjennombrudd. Allerede dagen etter, den 3. mars. Da gjør en henvendelse fra Høgset at vi forstår at hun til nå kun har leita ut fra fødselsdato på barnet, og ikke har hatt navnet på mor og far. Seinere skal det vise seg at sjukehusprest Odd Arne Skogen har venta på klarsignal til å gi navna videre, men enn så lenge forholdt seg til taushetsplikta jobben krever av han, for som han sier:
– Den som forteller noe til meg som sjukehusprest skal være heilt trygg på at det ikke kommer videre.
Sjukehusprest: Odd Arne Skogen. Foto: Staale Wattø
Sjukehusprest: Odd Arne Skogen. Foto: Staale Wattø
I en liten protokoll
over enkeltgraver for voksne,
finner Bjarnhild Høgset endelig
oppføringa hun har leita etter.
Lagt i samme grav som ei kvinne
En times tid etter at vi har sørga for at Høgset har det fulle navnet på Ann-Mari og den daværende mannen hennes, ringer hun tilbake.
– Jeg har funnet fram til han. I en liten protokoll over enkeltgraver for voksne der det står oppføringer heilt fra 1935 og fram til 2011, står navna på foreldrene, at han blei gravlagt 10. mars 1971 og at han blei lagt i samme grav som ei kvinne som døde. Det står også om barnet at det var dødfødt, men her tenker jeg at vi skal stole på det som står i journal og protokoll hos sjukehuset, sier hun.
– Hvor gira blir du når du finner et svar av et sånt kaliber som det du har funnet i dag?
– Jeg blir så glad! Virkelig. Stort sett er dette noe jeg sitter og leiter etter på kveldstid, men i dag var det en som sa at jeg skulle gå og se i bøkene i dagslys. Det gjorde jeg, og med foreldrenes navn på plass, fant jeg han, sier hun.
– Det er forresten noe mer jeg må fortelle. Steinen på grava blei tatt bort i 2015. Akkurat nå sjekker vi om det har blitt lagt ned noen andre der, rekker hun før vi hører et «det har det ikke» fra en kollega i bakgrunnen – han som har vært ute og funnet ut av det.
– Betyr det at Ann-Mari kan få sette opp en gravstein der, hvis hun skulle ønske det?
– Det gjør det, sier Høgset.
Glede, sinne og sorg
Når vi kontakter Ann-Mari med beskjed om funnet i kirkebøkene, reagerer hun både med glede, sinne og sorg.
– Tenk at han har lagt der alle disse åra uten at jeg har visst det. Jeg kunne hatt ei grav å gå til. Den rette grava. I 50 år. Jeg bor også bare noen få minutters kjøretur unna. Jeg kunne ha vært her ofte hvis jeg ønska det.
– Når jeg ser at det er såpass lett å få svar, hvorfor tok jeg ikke kontakt selv? Og hvorfor gjorde aldri sjukehuset det, og spurte oss om vi for eksempel ønska å begrave Rolf André? Det hadde i hvert fall jeg ønska. At jeg skreiv meg ut fra sjukehuset på eget ansvar betydde ikke at jeg fraskreiv meg å få informasjon, eller å få velge. Nå har jeg 1.000 spørsmål, men takk. Tusen takk for at dere har gitt meg i alle fall dette svaret, sier hun.
Med informasjonen fra kirkebøkene om at Rolf André blei gravlagt heile tre uker etter at han blei født, har Sunnmørsposten bedt Haukeland gjøre et nytt søk i protokollene sine. Det har de gjort – seksjonsoverlege Stine Kristoffersen forteller at søket ble utvida fra og med fødselsdatoen og ut mars måned det året, men at de ikke kan se at Ann-Maris barn har blitt obdusert hos dem.
– Tenk at han har lagt der
alle disse åra
uten at jeg har visst det.
Jeg kunne hatt ei grav å gå til.
Den rette grava.
I 50 år.
Forløsning
8. mars 2021. Klokka er snart ti og sola har brutt delvis gjennom skydekket. Likevel er det kaldt, og Ann-Mari tar seg tid til å gå inn og bytte til tjukkere jakke før vi setter kurs mot gravstedet.
På selveste kvinnedagen skal hun få se hvor sønnen blei gravlagt for 50 år siden. Etter dette skal hun også få stille alle spørsmål hun måtte ønske til Janita Skogeng, Bjarnhild Høgset og Odd Arne Skogen. Vi har nemlig ordna det slik at også de har kommet til gravstedet. Håpet er at det i sum skal gjøre at deler av den uplasserte sorgen hun snakka om, skal bli plassert.
Men først er det tid for å se stedet. Ann-Mari har med seg tre røde roser. På ei av dem er det festa et lite hjerte i tre. «Alltid i mitt hjerte» står det på det.
Bjarnhild Høgset går fremst og viser veg. Når vi nærmer oss stedet, går Ann-Mari fram aleine. Dette er hennes øyeblikk. Fra et stykke unna ser vi henne sette seg på huk. Legge ned rosene. Sier hun noe?
– Jeg gjorde det, ja. Blant anna sa jeg nok en gang unnskyld for at jeg ikke har vært her, forteller hun ei lita stund etter. Varme tårer har gjort at kalde brilleglass dugger, og nå tar hun brillene av og pusser dem.
– Dette gjorde godt. Jeg var ganske urolig, men nå er jeg veldig letta. Takk og takk igjen.
Foto: Staale Wattø
Foto: Staale Wattø
Les også:
Publisert 19. mars 2021
Tekst: Line Helgesen
Foto: Staale Wattø , Line Helgesen , Camilla Hjelmeseth, privat, Rolf M. Aagaard/Aftenposten, Paul Andreas Røstad/Dextra Photo
Presentasjon: Linda Nygard-Sture
Ansvarlig redaktør: Hanna Relling Berg
Sunnmørsposten jobber etter
Vær Varsom-plakaten sine regler
for god presseskikk.
Alt innhold er opphavsrettslig beskyttet.
© Sunnmørsposten 2021
This is only a preview. Start publishing!
Enquire now
This is only a preview.
Start publishing!
Subscribe now to begin publishing your Shorthand stories. All plans offer flexible hosting options, best-practice training & online support.
Enquire nowAs used by
- BBC
- Dow Jones
- ADWEEK
- Sky News
- Honda
- Save The Children
- World Health Organisation
- University of Houston
- RELX
